Nypensjonert skogfullmektig Kjell Skaraberget synes han har vært svineheldig og privilegert i livet. Veldig heldig. I 42 år har han fått drive med det han trives aller best med, og attpåtil fått betalt for det, som han sier. Men 67-åringen har ingen planer om å sette seg ned og nyte pensjonisttilværelsen. Det er fremdeles noen skogteiger som skal ha ettersyn, og nå er han i full gang med å skrive bok om historien til sin gamle arbeidsgiver Bredesen Opset.

-Det kan nok bli litt detektivvirksomhet. Når en skriver en historiebok bør den jo helst være historisk korrekt, og det er mye dokumentasjon som er blitt borte med årene. Spesielt på svensk side av grensetraktene er det vanskelig å finne dokumenter som viser aktiviteten til Bredesen Opset fra gammelt av. Men en får bare ta tiden til hjelp og skyve litt på utgivelsesplanene, ler veteranen.

Bare å se på ungene eller på skogen

Han har bodd mesteparten av sitt yrkesaktive liv på det postkortvakre Finnskog-stedet Løvhaugen. Der bygde Bredesen Opset flere boliger til skogsarbeiderne og familiene deres som jobbet i skogene deres. Det var på 50-tallet, et tiår som Kjell Skaraberget omtaler som «gullalderen» i skogen.

-Den gang var det kamp om å få tak i de beste skogsarbeiderne, og på Løvhaugen fikk de leie flotte boliger til sterk subsidierte priser. Her oppe har folk levd i og av skogen helt fra de første finnebosetningene og opp til våre dager. Ungene hadde egen skole her. Den har vi forresten klart å redde. Da det var snakk om å selge bygget ut av bygda, klarte vi å skrape sammen en vel-forening, og fikk kjøpt den gamle skolen. I dag er det bare arvtakeren min og en til igjen av skogsarbeiderne på Løvhaugen. Han siste skal forresten gi seg snart, han også, og selv har jeg flyttet noen kilometer nedover til Finnskogveien, sier veteranen.

-Du vet, hvis en trenger å bli minnet på hvor gammel en er, er det bare å se på ungene sine eller på skogen.

Jobben har du allerede fått

Det er ikke mange som kjenner Finnskogens kroker og kriker bedre enn Kjell Skaraberget. I 42 år har han hatt oppsyn med og ansvar for 70.000 dekar av den inkludert oppunder 20 mil med skogsbilveier. Som han sier:

-Jeg har vært skogvokter i fire kommuner, syv prestegjeld og to kongeriker, men uten veier er ikke skogen mye verdt.

Da han begynte sin gjerning i skogen var de tre bestyrere pluss en skogsjef samt et trettitall skogsarbeidere, og det var lokale husmødre som sørget for planting. Siden den gang har antallet ansatte bare gått nedover. Fra årtusenskiftet har han vært alene om administrasjonen, og all annen skogskjøtsel settes stort sett bort til entreprenører, hovedsakelig fra Baltikum. Kjell Skaraberget synes det er knakende flotte folk «med stor fagkunnskap, arbeidslyst og moral», men veteranen mener likevel det er litt trist at kunnskapen og kompetansen forsvinner ut av landet.

-Det er ikke så mange nordmenn som vil ha slike jobber lenger, og det må jeg si er litt trist.

Selv husker han godt den dagen han hadde søkt jobb hos Bredesen Opset og ble innkalt til intervju. Det var nemlig et litt selsomt jobbintervju, ifølge veteranen.

-Det var tre på kontoret som skulle snakke med meg. Det var ordentlig trivelig, det, men først forsvant den ene og så måtte den andre i et møte. Da tredjemann forsvant bak kontorpulten og begynte å rote i noen papirer, følte jeg at audiensen var over. På vei ut døra spurte jeg om han trodde det var en sjanse for at jeg kunne få jobben. Du er allerede ansatt du, var svaret.

Går ikke an å ønske seg bedre arbeidsgiver

Skaraberget er ei grend på vestsiden av Glomma, på andre siden og litt sør for Grinder. Der vokste Kjell opp. Det er godt innenfor det området han mener inneholder den beste skogen i landet.

-Det er enkelt. Hvis du tar utgangspunkt i Kongsvinger festning og trekker en sirkel 10 mil ut i alle retninger, der finner du den beste skogen i Norge. Og jeg har vært svinheldig og privilegert som har fått drive med det jeg synes er aller mest morsomt og attpåtil fått betalt for det. Og bedre arbeidsgiver enn Bredesen Opset går det ikke an å ønske seg.

Fru Anne Marie har også nylig gått av med pensjon og begge de to sønnene bor en kilometer fra hverandre i Grue. Begge er svært interesserte i jakt og friluftsliv, og eldstemann har gjort som faren: Skaffet seg jobb i skogen.

-De må ha blitt litt miljøskadd, ler Skaraberget senior.

Han er full av historier om tømmerdrift på Finnskogen, og har skrevet om det, også. Hvis du for eksempel finner et eksemplar av Solørboka fra 1999, kan du lese en større artikkel om Røgden Bruk, som inntil 1968 var den desidert største arbeidsplassen på Finnskogen. Den er ført i pennen av Kjell Skaraberget, som også gjerne forteller om planene om å bygge et jernbanespor til Røgden. Det skulle hindre at alt det fine tømmeret forsvant ut av landet.

-Så lenge en må fløte tømmeret går det jo dit elva renner. Da ender det jo i Sverige til slutt.